Russland følger etter i USA’s fotspor og vil forlate det som er sentrum i atomvåpenavtalen, men Putin vil bare utplassere mellomdistanse atomraketter, hvis Washington også gjør det, sa Vladimir på søndag.
Pave Francis, kronprins Sheikh Mohammed bin Zayed Al Nahyan og and Sheikh Mohammed bin Rashid al Maktoum (alle i sine nyeste kjoler!), i presidenpalasset i Abu Dhabi, mens kanoner skjøt salutter og kampfly fløy over og spydde ut den gule og hvite røyken for å symbolisere flagget til
den hellige See (stolen) i f.m. pavens besøk i de Forente Arabiske Emirater mandag, 4. februar 2019.
Siste nytt ang. den politiske krisen i Venezuela: Nederland og Østerrike har sluttet seg til de andre europeiske nasjonene (Tyskland og Frankrike) i deres godkjennelse av Juan Guaidó som Venezuelas fungerende president. (Nå avventes bare Gærna Solbærg og Noregs tilslutning).
En svært passende kommentar nå som vi er i ferd med å gå inn i Grisens År
Kinesisk nyttår (og tibetansk, men for dem er det “villsvinets år” ) starter i morgen.
Jeg har lenge trodd at politikerne i USA måtte være selvskreven vinner av den store konkurransen om å gi Russland skylden for absolutt alt som er «galt» i verden, men jeg har oppdaget at de nå har møtt sine suverene overmenn i et norsk mikro-, nei, nanoparti, som kaller seg Selvstendighetspartiet. Dette er et parti som ellers beskriver seg selv som «blokkuavhengig nasjonalkonservativt sentrumsparti». De har mange kjernesaker, som «å la den norske nasjonen blomstre», blant annet ved å fjerne rasismeparagrafen. Og ikke bare vil de stanse innvandringen av spesielt flyktninger, men de vil også «hjelpe dem hjem» igjen når det blir fred «slik at de kan gjenoppbygge sine samfunn». (Jeg synes det var nødvendig med en kort beskrivelse av partiet her, siden formodentlig ingen andre enn dem selv - og kanskje mødrene deres –har hørt om dem).
Dessuten gir partiet altså Russland skylden for at norsk sau blir tatt av ulv, og slår dermed den mest antrussiske amerikanske konspirasjonsteori langt ned i støvlene. Under overskriften «Norske sauer, ikke russisk ulv» i partiprogrammet (lenke til programmet under kjernesakene) deres får vi nemlig vite at ulvene som dreper norsk sau egentlig er skumle, u-norske innvandrere fra Russland, som slett ikke er utrydningstruet i sitt eget land, ifølge programmet (altså ingen grunn til fortsatt asyl, må vite!). At noen av disse ulvene har bodd her i flere generasjoner, forandrer visst ikke på den saken for Selvstendighetspartiet.
Det ligger da i kortene at den eneste logiske slutningen av dette resonnementet, må være at de illegale russiske ulvene straks må sendes tilbake til Russland for å gjenoppbygge landet!
Selvstendighetspartiet er ikke et parti for ulver, m.a.o. …
Uten å gå nærmere inn på hvorvidt disse karakterene må få gå fritt rundt kledd som de vil eller ikke, burde det i virkelighetens verden være mere enn urovekkende – at milliarder av presumptivt voksne individer faktisk (uten å rødme!) bekjenner seg til det ultimate vrøvlet disse s.k. ‘jordiske representantene’ for ulike avarter av overtro utgir seg å være talsmenn for!
Selv barn mister troen på ‘julenissen’ etter relativt kort tid.
Så, så, Sharkey … Jeg synes folk må få lov til å tro på rare ting, jeg.
Materialistisk reduksjonisme og grå humanetikk (hvor velment og bra den enn måtte være), er jo så kjedelig.
Og ingen av oss sitter med DEN STORE FASITEN om tilværelsen, uansett. Så lenge ikke troen blir undertrykkende eller plagsom, kan folk tro hva de vil for meg, hvis det gjør dem glade (eller triste på en subjektivt meningsfull måte).
Man skal ikke kimse av julenissen heller. Så vidt jeg husker er han aktiv på Steigan.
Pleeeze, Louize…
Hvis den verden som omgir oss er ‘‘kjedelig’’ (nok til overhodet å føle behov for innrette livet etter dogmer med opphav blant individer som ikke hadde peil på f.eks. ‘‘hvor det ble av sola’’ når mørket senket seg hver kveld, eller i det hele tatt…), da står det ganske dårlig til . . . . .
Du om det…
[Personlig forbeholder jeg meg det privilegiet det faktisk er - å latterliggjøre all form for religion (les: overtro).]
Hva religion(er) angår, så blir de alle som en stilt fullstendig sjakk matt overfor de to små ordene: ’‘BEVIS DET!’'
Religion handler mye om forestillinger om ting som verken kan bevises eller motbevises. Og det handler om eksistensiell mening. “De to små ordene” er egentlig helt irrelevante fordi det dreier seg om tro.
I tillegg handler religion om å forankre etikk, blant annet gjennom å fortelle historier (eller myter) som gjør følelsesmessig inntrykk på folk, men det kan man selvsagt også gjøre uten.
Men selv er jeg svak for agnostisismen. Den er mindre skråsikker.
Slik så jeg på det den gangen jeg var mer skråsikker. Men i dag ser jeg mer på det som en stadfestelse av grensene for hva man egentlig kan vite noe sikkert nok om til å bastant avvise det. Eksistensen av noe man kan kalle Gud faller innunder det som verken kan bevises eller motbevises. Men det finnes selvsagt andre typer religiøse forestillinger og myter som det er lettere å avvise, dvs. dersom man går ut fra at de troende tolker dem som bokstavelig sannhet, men der tror jeg ofte ateister går i baret og ikke forstår at ganske mange troende faktisk forholder seg til religiøse fortellinger som til en form for poetisk språk som peker mot noe som ikke så lett kan rommes av våre begreper.
Det ‘mamma-vitnet’ forsøker å ‘‘lære’’ datteren er per definisjon en ‘fallacy’, dvs. en ektefødt feilslutning:
‘’Hmm, vel, - mamma har sine egne meninger om hva som er rett og galt…’’ -
om datteren hadde forstått dette, ville mamma blitt satt ‘sjakk matt’.
‘Mamma’ beviser for det første, at hun er bare en gud mindre ateist enn meg personlig, dernest, og viktigst av alt - hun avslører nettopp at hun ikke har ‘‘egne meninger’’. (At ‘mamma’ av ukjente årsaker er/føler seg trengt opp i det hjørnet som gjør at hun bekjenner seg til sin enfoldige ‘tro’ - forhindrer ikke at hun sitter kun igjen med kun den usle ‘‘troen’’ sin - i forhold til å det å bevise det hun i misforstått (utvilsom) morskjærlighet forsøker å påvirke datteren til å ‘tro’.)
Faktum er, og blir - at verken ‘mammavitnet’, du - jeg eller noen andre - har noe svar på de per definisjon grunnleggende eksistensielle spørsmålene rundt hvorfor vi er her, hvor vi ‘kommer fra’, eller meningen med det hele.
Kort sagt: Vi har samtlige de nøyaktig samme eksistensielle spørsmålstegnene hengende over våre kollektive hoder!
At mennesker tilsynelatende ikke ser seg istand til [velger] å gå gjennom livet som mentale sauer i ulike religiøse flokker, eller i sin uvitenhet ‘satser’ på noe de oppfatter som et ‘sikkert kort’ ref. sin(e) respektive ‘usynlige ånd(er)’, ser jeg ikke som annet enn pur virkelighetsflukt.
At jeg, fra jeg var ca. 13 år gammel og fram til nå har klart å unngå den religiøse fellen, tilskriver jeg kort og godt realisme: Det å leve med å ha de nevte ‘spørsmålstegnene hengende over hodet’ - er ganske enkelt noe jeg har til felles med ethvert menneske på denne planeten, og jeg har overhodet ingen kvaler med akkurat det! - Naturligvis skulle også jeg gjerne hatt svar på disse spørsmålene, men når jeg ser på det absurde skuespillet som hver bidige dag utspiller seg i ulike religioners navn rundt om på kloden, er jeg veldig glad for at jeg ikke har gått i den fella de aller fleste har gått i!
PS: utsagnet ‘’Hmm, vel, - mamma har sine egne meninger…’’ gir uhyggelige assosiasjoner til hun jeg var gift med, og som kjørte nøyaktig samme løp overfor to små gutter - fra de kom til verden . . . . .
) starter i morgen. 
