Nyheter MDTV Forum Om Doner

Transhumanismen og bruddet med humanismen

Originalt publisert på https://steigan.no/2020/10/transhumanismen-og-bruddet-med-humanismen/

Av Gro Finne. Transhumanismen vil utfordre vår grunnleggende forståelse av hva et menneske er. Tankene om en kunstig skapt mennesketype ved hjelp av «intelligent design», er ikke bare forsøk i science fiction-aktige laboratorier. Ideene gjør seg allerede gjeldende på flere samfunnsområder. «Vi liker ikke tanken på at skapninger med våre følelser og vår identitet…

6 Likes

John Money introduced the terminological distinction between biological sex and gender as a role in 1955. Before his work, it was uncommon to use the word gender to refer to anything but grammatical categories For example, in a bibliography of 12,000 references on marriage and family from 1900–1964, the term gender does not even emerge once. Analysis of more than 30 million academic article titles from 1945–2001 showed that the uses of the term “gender” , were much rarer than uses of “sex” , was often used as a grammatical category early in this period. By the end of this period, uses of “gender” outnumbered uses of “sex” in the social sciences, arts, and humanities. It was in the 1970s that feminist scholars adopted the term gender as way of distinguishing “socially constructed” aspects of male–female differences (gender) from “biologically determined” aspects (sex). https://en.wikipedia.org/wiki/Gender

During his professional life, Money was respected as an expert on sexual behavior, especially known for his views that gender was learned rather than innate. However, it was later revealed that his most famous case of David Reimer was fundamentally flawed. In 1966, a botched circumcision left eight-month-old Reimer without a penis. Money persuaded the baby’s parents that sex reassignment surgery would be in Reimer’s best interest. At the age of 22 months, Reimer underwent an orchiectomy, in which his testicles were surgically removed. He was reassigned to be raised as female and given the name Brenda. Money further recommended hormone treatment, to which the parents agreed. Money then recommended a surgical procedure to create an artificial vagina, which the parents refused. Money published a number of papers reporting the reassignment as successful.

4 Likes

During subsequent appointments with Reimer and Reimer’s twin brother Brian, Money forced the two to rehearse sexual acts, with David playing the bottom role as his brother “[pressed] his crotch against” David’s buttocks. Money also forced the two children to strip for “genital inspections”, occasionally taking photos. Money justified these acts by claiming that “childhood ‘sexual rehearsal play’” was important for a “healthy adult gender identity”.

For several years, Money reported on Reimer’s progress as the “John/Joan case”, describing apparently successful female gender development and using this case to support the feasibility of sex reassignment and surgical reconstruction even in non-intersex cases. Notes by a former student at Money’s laboratory state that, during the yearly follow-up visits, Reimer’s parents routinely lied to staff about the success of the procedure. Reimer’s twin brother, Brian, later developed schizophrenia.
https://en.wikipedia.org/wiki/John_Money#Controversies

2 Likes

Money proposed and developed several theories and related terminology, including gender identity, gender role, gender-identity/role and lovemap. He popularized the term paraphilia (appearing in the DSM-III, which would later replace perversions ) and introduced the term sexual orientation in place of sexual preference , arguing that attraction is not necessarily a matter of free choice.

Money was a professor of pediatrics and medical psychology at Johns Hopkins University from 1951 until his death. He also established the Johns Hopkins Gender Identity Clinic in 1965 along with Claude Migeon who was the head of pediatric endocrinology at Johns Hopkins. The hospital began performing sexual reassignment surgery in 1966. At Johns Hopkins, Money was also involved with the Sexual Behaviors Unit, which ran studies on sex-reassignment surgery. He received the Magnus Hirschfeld Medal in 2002 from the German Society for Social-Scientific Sexuality Research.

1 Like

For det første ser det ut som om transhumanismen ønskjer ein “ny og forbetra mennesketype”. Tolka idehistorisk er det nærliggjande å tenkje på Nietzsche og hans Ûbermensch her. Berre dette burde få oss til å fryse på ryggen. At humanismen deretter er sett på sidelina, skapar endå meir idehistorisk friksjon, ettersom eit oppgjer med humanismen automatisk tyder eit oppgjer med opplysningstida - og då ligg det nære å minne om åtaka på vitskapsmannen Linné, og i vidare forstand på den merkelege ideen om at matematikk, det mest objektive faget av dei alle, skulle vera “rasistisk” av di objektivitet er sagt å vera det (frå visse hald). Eit åtak både på humanismen og opplysningstida er samstundes eit åtak på den progressiviteten som la grunnlaget for framstegstanken i revolusjonane - kampen for meir demokrati og folkestyre. Innanfor transhumanismen skal dei nye “transhumane” mennesketypane rå.

Dette er problematisk og djupt reaksjonært, men det er maskert og sminka som radikalt og progressivt. Det er i tillegg interessant at sjølve omgrepet “menneske” er sløyfa til fordel for omgrepet “person”. I det gamle Roma var “persona” namnet på den maska skodespelarane hadde på seg under spel i teateret - og seinare brukte psykologen Jung det som nemning på den “framstillinga” menneska brukar for å dekkje over sitt indre sjølv (eit “sjølv” som er fullstendig flisa opp, ser det ut til). Men slettar du mennesket, slettar du samstundes menneskerettane - og det som står att er “individrettar”. Og dermed er sjølve samfunnet kasta over bord. Og med samfunnet ute av soga, heller ingen samfunnskontrakt.

Vedlagt at kunstnarane brått er nytta som brekkstong her (undrast på kor mykje dei får i løn). Det var nett kunsten som tok humanismens ideal på alvor i renessansen, men her trur eg det er så viktig å vera avantgarde at sjølve tanken om “sanning” er borte den med.

5 Likes

Takk for en særdels velskrevet, klok og tankevekkende artikkel! Utviklingen har åpenbart vært forberedt lenge og neppe er det noen tilfeldighet at vi har blitt flasket opp med Donald Duck & Co, som lever i en verden der mor og far ikke engang eksisterer. I Andeby glimrer mennesker med sitt fravær og ethvert hankjønn er like gode i omsorgsrollen som hva hunkjønn er. Slektskap betyr ingen verdens ting og selv “onkel” og “tante” er mer enn gode nok for barn. Karakterene blir gjerne til superhelter eller demoner i løpet av et øyeblikk, unger er som voksne og voksne er som barn, og i Andeby er verden snudd fullstendig på hodet - men ikke på hvilket som helst vis: Petter Smart har nemlig løsningen på all verdens problemer og selv om onkel Skrue kan være litt stri i blant, er han god som gull på bunn. Hekser og skurker får som fortjent og autoritetene er alltid til å stole på. (Fortsettelse følger.)

2 Likes

(Fortsatt fra foregående kommentar.) Kan det være derfor Nestlé sin logo er en fugl ved redet mon tro, klar til å fly hvert øyeblikk som helst? Spilles det kanskje videre på strenger som er spent opp i oss, alt i tidlig barndom, og har du noensinne tatt en nærmere titt på redet? Det er så grotesk som det nærmest kan få blitt, uten å være for eksplisitt, og uten at vi engang reflekterer over det preges vi mer av slike ting enn vi oftest tror eller er villige til å innrømme. Slik er det med kunst og og når kunsteliten kåret Duchamps urinal som en genistrek, lenge etter at den originale “Fountain” trolig var tatt i sitt tiltenkte bruk, så var det for å fortelle publikum hvor mye vi er verd. Som vanlig går kunsten først og nå har hundre års dyrking av meningsløs og grotesk kunst redusert menneskeverdet, mer enn noensinne tidligere.

“Alle forandrer seg, litt etter litt, og vi lærer oss å like lukten av dritt” sang Michael Krohn i Raga Rockers, en gang på 80-tallet, og dystopien fra Maskiner i Nirvana er i ferd med å bli virklighet. I dag skal maling helst sprutes ut av rompa, “kunst” er å smøre seg inn med egen avføring eller velte seg rundt i en haug med møkk, og estetikk er ikke lenger regnet som relevant i kunsten. Horder av talentløse posører kappes om å degradere menneskenaturen, i håp om et arbeidsstipend eller en plass blant “de store”, og dét for offentlige midler. For de som ikke holder det ut er kunsten å si ingenting fortsatt et alternativ, men neppe blir de rike av det. Tekniske ferdigheter og velutviklet estetisk sans er noe av det verste en kunstner kan vise, med mindre de nyttes i maktens tjeneste, og kirkens visjon - av menneskenaturen som skitten og syndig - lever fortsatt i beste velgående. Slik blir mennesker i behov for rettledning av en “opplyst og ansvarlig” elite og når Petter Smart nå står klar med sine “geniale” oppfinnelser, er vi snart ved veiens ende. Det finnes nemlig ingen større makt, enn det å forme neste generasjon, og når dén først er fravristet mennesket - den mest omsorgsfulle skapningen evolusjonen noensinne har frambragt - da er alt håp ute.

4 Likes

Jeg har lest de fleste av bøkene til Nietzche og det finnes knapt spor av refleksjoner over teknologi. Den såkalte transhumanismen er sterkt preget av et fravær av kritisk innstilling til teknologi, men også en ekstrem, pseudoreligiøs tro på teknologiske “løsninger” som virker helt fremmed ifht Nietzsches tankeverden. Hans “overmenneske” handler ihvertfall ikke om noen teknologisk “quick fix” som enhver skal ha lovfestet rett til. Og han virker i det minste noe kritisk til “fremskrittet”. Hele “transhumanismen” virker som en etterrasjonalisering av følgene av den teknologiske utviklingen. Man kan feks spørre hvorfor det skulle være en selvfølge at alle mulige andre forskjeller skal kunne oppheves med teknologi, og ikke kjønn ? Skillet mellom unge og gamle, fysisk sterke og svake, svaksynte, blinde og de naturlig skarpsynte, de fruktbare og de ufruktbare, det nære og det fjerne… Teknologien bryter ned alle mulige skillelinjer og representerer selvsagt samtidig et maktmiddel. Det mest påfallende med den såkalte transhumanismen er, vil jeg si, at den kommer “som bestilt” når det knapt lenger finnes noen motstand mot teknologiske “løsninger”, hverken til "høyre"eller “venstre”. Sånn sett handler det om beskrivelse av en tilstand som allerede er her: Hvem er i det hele tatt villig til å gi avkall på sine foretrukne teknologiske innretninger, ja som man selv eller ens egne nærmeste er (blitt) avhengig av ?

5 Likes

Det er nok rett, med tanke på Nietzsche sjølv og hans tenkemåte. Men i transhumanismen ligg det ein grad av sci-fi-tankegods. Eg minner til dømes om Arthur C. Clarkes romanar. Både 2001 og Childhood’s end. Den typen transcendentalisme vi møter i desse verka (bøker og filmar) er ikkje-religiøs, men rettleid av utanomjordiske entitetar, til dømes monolitten, eller “vaktarane”. Trua på ei vidareføring med teknologiske middel spring ut av slike romanar, cyberpunk-tradisjonen, ulike typar sjangerlitteratur med meire, som har tydd mykje for denne generasjonen av filosofar. Men som det vart påpeikt på universitetet, der vi i røynda analyserte Kubricks film 2001: Bak alt saman låg skuggen av Nietzsches Zaratustra.

4 Likes

Alle som har lest Huxley’s “Vidunderlige, nye verden” vet hva slags samfunn de ønsker seg.
Det ser ut til at det her er idealet. Supergirl/man i det 21. århundre?
bilde

Om humanismen - tlbake til Keyser Souze.

3 Likes

Det har alltid vært folk som har meldt seg frivillig til Darwin-prisen.
Denne britiske TV-serien tar for seg noen av prisvinnerne og “teknologien” som tok livet av dem.

Det i seg selv, er et bevis på at det ikke har vært noen evolusjon.

1 Like

Teknologiske “løsninger” rammer dessverre ikke bare de som melder seg frivillig.

For noe svada. Sci fi humanism, Artificial Intelligence improved, Hollywood think tank, blah blah.
Men joda, dette er påkostet, dette er nok en av globalismens hete drømmer.
Men jeg klarer ikke å se på dette som noe brudd med den såkalte humanismen. Snarere som den naturlige utvikling av noe som ikke seiler under riktig flagg.

Humanismen er den som Human-etisk forbund forfekter med utgangspunkt i den større internasjonale organisasjon. Den kjennetegnes ved at de ikke forholder seg til noen form for religiøs eller spirituell forståelse av noe som helst. De påberoper seg frihet og utvikling men under en ramme av fornektelse av de muligheter som finnes. De ender opp med logikk, reason, og objektivitet hvilket er ting som apparater og maskiner kan forstå. Jeg kaller dette subhumanisme, ettersom menneskets fylde er effektivt forkastet.
Og på toppen av dette kommer så denne sci-fi svadaen. Burde bare avskrives som nok ett kapittel av den evige destruktive “kulturrevolusjon”. Og det skrives nok i litt newsspeak.

“Ved konsekvent å bruke ordet «personer» og ikke mennesker skal våre felles biologiske kjennetegn underslås. Vi skal kun oppfattes som individer uten felles kjennetegn. Friheten skal bestå i at vi skal skape oss selv, uavhengig av alle andre.”

Dette peker snarere mot at bruddet er mot menneskeheten, og at menneskeverdets fall heri kan gjøres totalt. Og som sagt fri til å utvikle seg innen rammer som er undertrykkende.
For noe søppel, Gro Finne - skam deg.

2 Likes

Det er jeg ikke enig i og selv om utsagnet reflekterer en utvikling som tar nye og oppsiktsvekkende retninger, så mener jeg at transhumanisme snarere er en forlengelse av den humanistiske ide. Allerede lovpriser vi alt fra hofteproteser til silikonpupper, tilgang til p-piller og morsmelkerstatning har nærmest blitt en menneskerett, og selv eutanasi og selvbestemt abort er blant humanismens fanesaker. Graver man enda litt dypere i materien, dukker det opp saker som knapt noen stiller spørsmål ved og det som engang definerte menneskenaturen oppfattes i dag som unaturlig, og til og med som sykelig av mange. Det er for eksempel ikke mer enn drøyt 70.000 år siden forfedrene våre ble ammet til de fellet melketenner, slik alle andre primater blir. Det er ikke mer enn noen hundreår siden europeere flest ble særsovere (det vil si at mor og barn sover i separate senger), noe som representerer et brudd med mer enn hundre millioner års pattedyradferd, og i begge tilfeller snakker vi om evolusjon i “warp speed”.

Derfor er det grunn til å spørre seg om hvordan humanismen definerer menneskenaturen, og svaret er at den - ikke - gjør det. Innenfor den humanistiske tradisjon er menneskenaturen nemlig en udefinerbar størrelse, så plastisk som en leirklump, livnært av myten om at vi er så forskjellige. Heller enn å være bærer av et verdigrunnlag som knapt nok endrer seg over tid er humanismen derfor snarere en av drivkreftene, i en umenneskelig utvikling som nå går i ekspressfart. I utgangspunktet handler det om en selvdomestiseringsprosess, som har pågått i de nevnte drøyt 70.000 åra, og sannheten er at mennesket har blitt den mest domestiserte arten som noensinne har eksistert. Det har blant annet ført til at menneskehjernen nå er 15 % mindre enn hva den engang var, at nærmere 50 % av alle barn trenger tannregulering, at pubertetsaldren har gått fra 17,5 til under 13 år i løpet av bare 250 år - alt i samsvar med det som i vitenskapen går under betegnelsen domestiseringssyndrom. (Fortsettelse følger)

2 Likes

Vi er vitne til en menneskenatur i full forvitring. Likevel er utviklingen fortsatt i samsvar med humanismens verdigrunnlag, dog domestiserer vi ikke dyr uten grunn. Vi gjør det fordi det er profittabelt og det samme er tilfellet for vår egen del. Over utallige generasjoner har vi gradvis endret måten barna våre fostres på, i retning av stadig mer rasjonelle løsninger, og fortjenesten av å redusere på omsorgsnivået ovenfor den mest omsorgskrevende skapningen evolusjonen noensinne har frambragt har vært eventyrlig – om enn ikke på et menneskelig plan. Vi har blitt mer produktive, lettdresserte og forskremte enn noensinne. Vi innordner oss gladelig i selv de mest hierakiske strukturer og er i ferd med å miste av sikte det mest dyrebare mennesker noensinne har eid, nemlig opplevelsen av identitet, integritet og egenverd. Dette gjelder ikke minst for eliten, som nesten uten unntak er fostret av stedfortredere for mor, og det paradoksale er at de rike er blant de største ofrene for domestiseringsprosessen. Det mest markante mentale utslaget av domestisering er forlenget (ofte vedvarende) infantil tilstand og dét er hva vi er vitne til i dag. Uten kapasitet til annet enn å validere seg selv, foreldrene og hele ukulturen som har fostret dem, tyr eliten til barnets virkemiddel – destruktiv kraft. Forkortet ammeperiode gir forkortet ammebetinget ufruktbarhet, morsmelkerstatninger fungerer dermed omtrent som kunstgjødsel på menneskenaturen, og som en følge har populasjonsveksten formelig eksplodert. Det som engang skapte mektige nasjoner har nå blitt til menneskehetens svøpe og elitens “medisin” er å ødelegge menneskenaturen, heller enn å restaurere den.

Humanisme og transhumanisme er to alen av samme stykke og man kan ikke definere menneskenaturen ved å studere sin egen navle. Man er nødt til å gå til kilden og definere naturen vår slik den trolig engang var, ubundet av samtidens normer, og i så måte feiler humanismen fullstendig.

2 Likes

Gro Finne har skrevet en artikkel som har kreert det beste i kommentarfeltet, lærerikt, opplysende, tankevekkende. Krevende også, har gjenlest.
Hans Skjervheim og datidens positivismedabatt er en assosiasjon.

Det er sentralt at de som blir eksperimentert på, ikke er de som tar avgjørelsene.
Men det gjorde heller ikke mange av de som ble eksperimentert på tidligere.


Mye av drivet har vært mot å skape “super-soldater”, og der har CIA vært i front.
Jeg vet ikke hvordan pace-makere og hørsels-implantater klassifiseres, men de er jo også kunstige forbedringer inne i kroppen.
Det som må være sentralt er vår myndighet til å bestemme over egen kropp og egne gener. Og at vi ikke gjentar tabbene våre inne i kroppen, slik vi har gjort utenfor. Utallige ganger.
En ting er å svartliste planter, noe helt annet om det gener.

Jeg er ikke så sikker på at trangen til innordning er noe nytt. Hvis vi går til EDDA eller andre religioner, er klassifisering og innordning godt innarbeidet.
Kastesystemet finner vi igjen i Huxleys dystopi, som også kan leses som en utopi for noen. For den fremstiller en verden der folk ikke har annen tilknyning enn til institusjoner. De har ingen famlie, de vet ikke hvor de kom fra eller hvor de blir av. De er avlet fram for å tjene en bestemt hensikt, med det dertil nødvendige intelligensnivå.
Litt som om Øst-Tyskland hadde klart å finne opp et nytt folk.
Julian Huxley omtales av engelske wikipedia som evolusjons-biolog, eugeniker og internasjonalist. På norsk, derimot er han omtalt som forfatter, biolog, humanist og internasjonalist.
Så der har vi det. Humanist og eugenist er nesten ikke til å skille.

Domestiseringen av mennesket tok til alt for 70.000 år siden og selv om folk i vikingetiden nok på langt nær var så lettdresserte som hva vi er, så var de kuet de og.

1 Like

“Human-etikerne” har ingen enerett på bruken av ordet ‘humanisme’. Tvert imot så har disse “etikerne” nærmest kidnappet et begrep som hadde - og stadig har - helt andre meninger. Man kan også kritisere humanismen mer generelt. Men å påstå at humanisme = “human-etikk”, det er ikke holdbart. Humanismens utgangspunkt er renessansen. Skal man kritisere denne “ismen” så bør man ihvertfall begynne der. Derfra må man også søke bakover for å finne årsakene til forestillingen om “det universelle mennesket”.

I believe, however, that the demise of gender preceded the rise of capitalism, dating to the middle of the 12th century in Europe. It was in the first marriage contract that we find the origins of the notion of male/female equality in the idea of bonding equal parts in a contractual couple. Before men and woman took the marriage Oath before God, swearing had been completely prohibited by the Church. Henceforth, God became the cement, the witness of a bond between two individuals broken out of the community as abstract, legal entities. This mechanization of the “thou” of the other gender ended the self-­‐imposed limits of community and opened up the possibility of unlimited inter-­‐marriage. Hence, the limited size of community, once imposed by gender, dissolved and the concreteness of the “we” disappeared. That transition, in my view, was the key anthropological root of the birth of a new kind of conceptualization of human activity: society and culture as a “system” with interchangeable and substitutable parts.