Nyheter MDTV Forum Om Doner

Motsetningen mellom Rødt og Arbeiderpartiet


#1

Hvordan bygge ned motsetningen mellom Rødt og Arbeiderpartiet?

Slektskap er viktig, og ingen tviler vel på at både Støre og Moxnes vil det beste for arbeiderklassen. Og det i seg selv distanserer begge fra Høyre. Men Høyre ser gjerne at Støre føler et tettere slektskap med dem enn med Moxnes og Rødt, noe som Aftenpostens leder fredag 7. desember slutter varmt opp om. Ja, de krever at Arbeiderpartiet tydeliggjør sitt politiske prosjekt, at forskjellen til både SV og Rødt blir markert.

Nå er forskjellen mellom Rødt og Arbeiderpartiet tydelig nok. Arbeiderpartiet liker å betegne seg som et parti som bygger på reformismen, forandringer gjennom reformer, og Rødt liker å kalle seg et revolusjonært parti. Og SV er et parti hvor lederen i alle fall liker å kalle seg for reformist.

Det vanskelige begrepet er sosialisme, noe som både Rødt og SV snakker varmt om i sine prinsipprogrammer, mens Arbeiderpartiet ikke har brukt begrepet i sine programmer de siste 30 årene og vel så det. Men har likevel valgt ord og beskrivelser som nok for mange er synonymt med sosialisme.

Skal vi lete opp et klart skille, finner vi det klarest uttrykt hos Thorbjørn Jagland i hans bok «Brev» fra 1995, og da i brevet til hans foreldre. Jeg siterer:

«Gjennom hele dette århundret har det eksistert to hovedretninger innen sosialismen. En retning mente at det var nødvendig å sosialisere produksjonsmidlene slik at arbeiderne igjen kunne bli ett med fabrikkene, maskinene og produksjonen. Sosialdemokratiet sto for en annen linje. Vi mente at statlige bedrifter ikke nødvendigvis ville skape nye maktforhold i bedriftene. Vi mente det var nødvendig med en sterk statlig sektor for å skape en balanse til det private markedet, fordi bare staten ville være i stand til å sørge for at goder som utdanning og helsetilbud ble fordelt til hele befolkningen. Men vi trodde aldri på at statlige bedrifter ville bli vesentlig forskjellige fra de som er eid av private aksjonærer. Derimot har vi godt veien om bedriftsdemokrati. Arbeiderne har fått plass rundt styrebordene og er aktivt med i styringen av bedriftene.»

Jaglands prosjekt for vårt århundre er å se på reformer som øker folks innflytelse i samfunnet, det være seg over hverdagen, nærmiljøet og arbeidsplassene, skape en ny virkelighet, et nytt innhold i bedriftene, i fritida og i den offentlige sektor. Det skal bli en ny offentlighet, et samfunn der alle kan kjenne fellesskap og samtidig få økt personlig frihet, noe han velger å kalle 2000-tallssosialismen.

Rødt og SV vil nok være med på alle de reformene som utdyper og styrker demokratiet. Men Rødt vil nok si at nøkkelspørsmålet for å nå sosialismen er å sosialisere produksjonsmidlene, mens SV er uklar på det punktet, i alle fall i prinsipprogrammet. Og for Rødt er den ulikheten som skapes under kapitalismen i rikdom, det beste argumentet for at produksjonsmidlene må bringes over til samfunnsmessige eiendomsformer, altså sosialiseres. Både verden under ett og Norge alene er jo i den situasjon at de åtte rikeste eier like mye som de 50 % fattigste. Det som dog i dag skjemmer Rødt, er at partiet fortsatt driver med utskjelling av sosialdemokratiet, det som mange nok vil karakterisere som et venstreavvik. Men antakelig er det snart historie.

Sosialdemokratiet, virker det som, sliter med både ordet revolusjon og sosialisme. Men revolusjon er jo bare et uttrykk for dyptgående forandringer som skaper en helt ny situasjon. Og Einar Gerhardsen tyr til det ordet i sin bok «Mennesker og politikk: erindringer 1965 – 78» i kapitlet «Sosialisme og frihet» når han skal karakterisere de forandringer som har skjedd i Norge under hans tid. Nå er det det voldelige aspektet ved revolusjon som henges på Rødt, og her er jo sosialdemokratiet klokkeklar på at de forandringer som vil skje i Norge, vil bare være forandringer som folket vil. Einar Gerhardsen sier det slik:

«Vi har alltid vært klar over at vi må ha flertallet med oss på den veien vi skal gå. Derfor må vi gå skrittvis fram, og ikke raskere enn flertallet kan følge. I dette ligger også en sikker demokratisk garanti.

Den demokratiske arbeiderbevegelsen tror nemlig at det er mulig å forene sosialisme og demokrati. Dersom vi ikke kjente oss trygge på det, ville vi ikke være sosialister.

Norsk arbeiderbevegelse har ikke, og ønsker ikke å ha, en ferdig tegning av det samfunnet vi vil fram til. Men vi har en visjon om et klasseløst samfunn, der ingen skal kunne utnytte eller utbytte andre, et samfunn med frihet, demokrati og menneskelig likeverd.»

Dette er formuleringer som kunne ha gått rett inn i Rødts prinsipprogram. Rødt trenger bare å klargjøre mer tydelig hva de mener med at en fredelig overgang til sosialismen er mulig i Norge, noe som nok betyr en annen vurdering av motkreftene underveis til sosialismen enn det partiets prinsipprogram i dag gjør. Arbeiderpartiet slår mer kategorisk fast at veien må være fredelig. Og vil vel ha støtte i SV for det standpunktet.

Feiden som har vært mellom Støre og Moxnes, kan føre til større forståelse av hva som skiller og forener de to partiene. Og således føre til det motsatte av hva lederen i Aftenposten ønsker, nemlig en sterkere arbeiderbevegelse hvor både Arbeiderpartiet, SV og Rødt spiller viktige roller. Stortingsvalget i 2021 vil gi en pekepinn om det.