Nyheter MDTV Forum Om Doner

Månegudinnen har landet


#281

Det er visst det. Konspiratører.


#282

For meg er det egentlig helt fånyttes, da han faktisk har et døvt øre.


#283

Jeg har nærmere 500 kvm krypinn - som ingen bruker.


#284

Minner om J. E. Vold, etter hukommelsen:

Politikeren

SI MEG - HVA
bruker han det døve øret til?
Det døve øret?
Ja, det døve øret.
Nåh - DET DØVE ØRET, det
bruker han
til å høre med.

Edit, ikke etter hukommelsen, jeg fant det på nettet i stedet.


#285

Lucy er også en forkortelse for Lucifer, som hadde en stor revival på samme tid.

Om det er noen som lurer på hvorfor alle på død og liv skal bli avbildet på denne måten, så er det faktisk en grunn til det -


#286

Den kommer han til å like. Han er flink til å høre når han vil.


#287

Jeg kommer aldri til å prøve å rive de to ovenfor nevnte dronninger ned fra noen trone, gud forby! Men jeg vil gjerne få supplere bildet med en versjon jeg synes er helt suverén i all sin velorkestrerte bittersødme. Både på grunn av Diana Krall selv og alt ved det sleske og dynamiske arrangementet til Klaus Ogermann, men for meg som gitarmann: ikke minst også pga. jævlig tøff solo fra Anthony Wilson.

Nei, men den skulle vært fra en film; “Pete Kelly’s Blues” (1955), da planlagt fremført av Ella Fitzgerald – den ble droppet fra det prosjektet, men gjenoppsto som en singel med Frk. London samme år. Året etter, altså i 1956, sang samme London den i filmen “The Girl Can’t Help It”, og denne versjonen solgte til gull og klatret høyt på både britiske og amerikanske lister.


#288

Åh, den var da deilig mørk og depressiv i uttrykket, og dessuten ny for meg (selv om jeg jo kjenner litt til Diana Krall). Takk for tipset! Og for infoen om låta!

Det skjønner jeg godt! Men jeg må bare tilføye at det skjedde mye veldig, veldig fint på det Steinway-flygelet også … (Jeg kjenner et lite stikk av talentmisunnelse [som det heldigvis var lett å forvandle til godartet beundring], selv om jeg bare spilte piano et år da jeg var ca. 11-12).

Jeg tror jeg får gjøre denne til kveldens godnattsang. Natti-natt! :teddy_bear:


#289

Err’u gæern, dama er jo sjukt bra til å spelle!!

Diana Krall jobbet forresten som lobby-pianist på Hotel Sheraton Sandvika da hun var 19, og da fikk hun en del kjeft for å spille for mye jazz. Nuvel.

Natta, ja. :teddy_bear:


#290

Ja? Så fint!

En av mine fovorittgitarister er Robert Fripp. Han har som du vet sin helt egen greie med dette instrumentet, ja hele fyren er noe for seg sjøl. Bandet hans King Crimson (dette vet du alt om) var både et progrock-band mer hertil tilhørende ballader, jazz-aktig var det absolutt, messende, repiterende, minimalistisk og komplekst. Her er det ikke mye drugs. Dette er våkent, spisst, skakt kanskje, men alltid nøye planlagt, veldig perfeksjon. Og ytterst til høyre på scenen satt Robert Fripp med sitt instrument, på en stol, og kontrollerte det hele. Og har han ikke gått sitter han der enda. Han satt der ihvertfall i 2015 (øverste video).

Vi skuer fortsatt mot himmelen, men det er overskya. «Starless» er fra albumet «Red», fra 74 om jeg husker riktig. Låta er et univers i seg sjøl. Først en vakker instrumental-intro, før balladen, altså sangen kommer. Her kan alle følge med, også melkebønder og zen-buddhister. Men dette er bare begynnelsen, og man får ikke noe forvarsel mens man bader i melk og honning. Fra ca 4.30 daffer mellotron-strykerne ut, og man er på en helt annen planet, og denne snurrer i 13/4-takt!! Her har Robert Fripp sin mest minimalistiske gitarsolo, hvis man skal kalle det gitarsolo da. Hør og lær! Det virker som bassisten John Wetton går litt sur, og trør hardere og hardere til. Bill Bruford på trommer er heller ikke vanskelig å be. Dette oppildner Fripp, intensiteten øker. Fra ca 7.50 går vi inn i et skikkelig rock’n roll driv, eller så punkete som jazz kan bli.

Det er en nerve i denne musikken som jeg synes er unik i rock’n-roll-land. Denne nerven aksentueres av den sparsomme måten Fripp spiller på, som her er ekstrem. Det enkleste er ofte det beste.

Det er artig å se King Crimson spille denne live i 2015. (Tre trommiser er ikke akkurat sparsomt, men kanskje det som måtte til for å erstatte Bruford)

Musikalsk er originalversjonen fra 74 mye bedre (den nederste).


#291

Er det mat nå igjen …!

Alt vet nok ikke engang Fripp, tror jeg. Men King Crimson er definitivt et band, og Robert Fripp en artist jeg har hørt og stadig hører mye på. Jeg telte nå for anledningen opp alle albumene jeg har med ulike artister og band der Fripp bidrar med ett eller annet, og inklusive alt av Crimson ble det 91 album. Så ja, jeg er littegrann fascinert.

Favoritt blant de klassiske Crimson-albumene er også hos meg nettopp mørke og mystiske “Red”, med den inkarnasjonen av KC som er trioen Fripp, Bruford & Wetton. Jeg vet ikke hvor mange timer jeg har tilbragt i lyttemodus med Red, og i alle de ulike sinnstilstander jeg har prøvd, hvori opptatt klin nykter. Det skal egentlig høres sammenhengende, men for å være en synder og trekke frem enkeltlåter: En annen superlåt herfra er “Fallen Angel”. Men det må være studioversjonen, og den ligger ikke på Tuben lenger, så da driter vi den for nå.

Ellers er jeg innmari glad i den trefargede 80-tallstrilobitten trilogien Discipline, Three of a Perfect Pair og Beat, de første KC-skivene med Belew og Levin. Entertaineren Adrian Belew er en veldig fin motpol til petimeter-pripne veganer-nazi-Fripp. Belew er en stor låtskriver og sanger – og når vi snakker om å gjøre sine egne greier med gitarer: En innforjævlig god og dypt original Fender-bender. Soloen hans på “Elephant Talk” (Discipline, 1981) … Ikke mye i denne verden som minner engang vagt, så sært er det. Og helt suverent.


#292

Jeg er enig at den bør høres sammenhengende. For de som er interessert; KC er av de som ikke er på spotify eller andre strømmetjenester… og det som er på youtube…ja, det er som det er…

Dessuten er jeg helt enig i at Adrian Belew- perioden er veldig veldig bra. Jeg er innmari glad i Discipline.


#293

Og for de mer teknisk enn juridisk interesserte, ligger det aller meste og litt til på torrentsidene. :innocent:


#294

Dette er en ganske skummel planet, spør du meg. Absolutt stilig, men også litt skrekkfilmaktig. Det er åpenbart en taktart man bør passe seg for, om den skulle dukke opp i en øde bakgate :ghost:


#295

Og apropos, det er mån(e)dag igjen, og da passer det med litt skummel månemusikk. Sting skal ha sagt følgende om låta, Moon over Bourbon street, som vel handler om hovedpersonen (han her: :vampire:) i Interview with the Vampire:

Anne Rice’s Interview with the Vampire was the direct inspiration for this song, but there was one moonlit night in the French Quarter of New Orleans where I had the distinct impression that I was being followed.”

Men ellers hører jeg egentlig nesten bare på Kurt Weill for tiden, og det er jo noe helt annet.


#296

Det er en ganske sprø takt kan man si. Fripp var kjent for rare taktarter og ville taktskifter. Ikke noe særlig blues der. Han var mer inspirert av europeisk avant garde og sen klassisk musikk, som Dvorák.

Forresten har de oppdaget noen eksoplaneter i de ytste støka som oppfører seg som rakkern. De svirrer rundt og fram og tilbake i en taktart som man trodde var helt umulig. De kjente lovene driter de i. Akkurat som Stockhausen gjorde.


#297

Anarkister? :thinking:

BTW, jeg synes det ser ut som om den systemgenererte avataren min (bokstaven “I” i en sirkel) i stadig større grad (men ikke alltid) blir bytta ut med en firkant med et kryss inni (for eksempel på lista over “siste emner” og når jeg blir sitert), er det bare på min maskin, eller er dette noe andre også ser?


#298

Takk for denne litt mere normale visa :clap:. Det trenger man før sengetid :blush:.


#299

Bare hyggelig! :smile:
PS: Sove godt og ikke drøm om nifse taktarter!


#300

Opplever problemer med cache’ing av miniatyrbilder på steigan.no i dag selv. Gjelder hos meg kun for andre folks avatarer, antagelig kun de systemforvalgte. Min egen er på plass hele tiden, sett herfra.