Nyheter MDTV Forum Om Doner

Månegudinnen har landet


#181

Nope. Jeg har stort sett bare hørt ham på cd. Den eneste konsertvideoen jeg har sett med ham, bortsett fra den du postet, var en med Elvis Costello, der Chet spilte og Elvis sang (med teksten på et noteark) - det hørtes bra ut det også, men det så ut som om Chet ikke hadde så mange tenner igjen på den tiden. Jeg kjenner egentlig ikke biografien hans, men så noen hint i kommentarfeltet, så jeg får kanskje lese meg opp.


#182

Ok. Det er bare et veldig spesielt skue, den kombinasjonen Baker/ Getz. To veldig ulike personligheter med dalende stjerner i USA, sendt på tur til et noe mer takknemlig Europa av sitt felles management:

Getz var en flanør og en dandy; han gjorde noen strålende ting i den ørevennlige Jobim-bossa-genren sammen med Astrud Gilberto, men ble siden litt av en danskebåten-saxhore, i hvert fall i sammenligning med de fleste av hans like berømte kolleger på sax fra den generasjonen, og som kan kalles jazzartister. På tidspunktet for konserten i Stockholm var Getz en styrtrik, dekadent alkoholiker og et passe ivrig kola-hue, mens Baker var en sliten, blakk heroinist uten tenner, som ankom Stockholm i en fillete genser og uten annen bagasje enn trompeten i hånda.

Og de likte hverandre ikke spesielt godt. Getz så litt ned på Baker. Baker selv dreit vel i det meste så lenge han fikk medisinen sin, men Getz … Man snakker om sjalusiens grønne blikk. Ooh. Getz var sjalu på Baker, det lyser så grønt av blikket av og til at han kunne vært brukt som nødlys ved brannutgangene i lokalet. For om Getz var tilfreds med karrieren og pengene, var han tross alt musiker nok til å høre det samme som alle andre; at den som i sine usle filler, med sitt følsomme spill på en bulkete trompet, bergtok publikum fullstendig med et godt grep om sjela, var jo Baker, ikke dandyen i golfantrekket. Så når de mot slutten av gig’en trår til med duetten “Just Friends” er det nesten litt vondt å se på. Veldig dobbelthet i det der.

Ellers er nok Blåmann! Blåmann!-albumet han gjorde i Paris i 1988 med Jan Erik Vold, pluss Jon Larsen i produsentstolen, noe av det fineste Chet Baker bidro på i mine ører.


#183

Veldig morsom beskrivelse! Jeg skjønner jo sjalusi som impuls - som et uventet skodd hestespark i magen (ingen kan noe for det) - og jeg skjønner at det også går an å være vedvarende sjalu på slike til tider irriterende vellykkede folk som tilsynelatende flyter ubesværet gjennom livet og mestrer og lykkes i absolutt alt de tar i uten større anstrengelser - men jeg skjønner ikke hvordan det går an å opprettholde sjalusi mot en person som så åpenbart ellers tydelig sliter for den ene tingen personen lykkes godt med. Det synes jeg er litt galskap. Men jeg har jo sett den slags et par ganger i RL også, og det er alltid litt rystende.

Da jeg leste det du skrev om Getz og Baker, tenkte jeg umiddelbart på at kontrasten er stor til to filippinske Broadwaystjerner/sangerinner jeg så synge en duett fra musikalen Miss Saigon, og der den største av stjernene (slik jeg forstår det) blir så utrolig lykkelig når den yngre, up and coming, stjernen lykkes med et parti med høye toner og kanskje litt vanskelig frasering og publikum jubler.

Det er mulig, for hva jeg vet, at du kanskje synes musikaler er aldeles skrekkelige greier og litt av et antiklimaks etter all jazzvirtuositeten du har postet her (men jeg for min del liker melodramaet og all hjerte-smerten), men jeg tar den med likevel. I alle fall er det to flotte damer - og sangerinner - som synger (det må du vel medgi enten du liker duetten eller aldeles ikke). Og den vanskelig passasjen og kollegaens hjertelige beundring skjer sånn litt etter 2:25 en gang:


#184

Begynte å høre på den nå, og den er flott, ja!!! Tenk at han har jobbet med Jan Erik Vold!


#185

Kunstnerisk forfengelighet må ikke undervurderes. Det er investert temmelig mye emosjonell energi i sånt. Mange artister ville gladelig gitt den minst viktige armen for å spille som Chet i to minutter.

Muskaler er en del av pensum, intet imot det. Dessuten er de aller fleste jazz standards egentlig sanger fra musikaler og filmer der alt annet enn den ene eller kanskje to gode låter er glemt, mens akkurat de låtene har fått evig liv. My Funny Valentine er f.eks. fra Rodgers & Hart-musikalen “Babes in Arms” fra 1937.

“The Lady is a Tramp” er den andre, store standarden fra akkurat den musikalen.

Skal se på klippet ditt om en liten stund!


#186

En liten korreksjon: “Just Friends” er ikke, slik jeg feilhusket, mot slutten av gig’en, den kommer som første nummer Baker deltar på, ca. 20 min. ut i konserten i Stockholm. Siden er det mye rare og småsure ansiktsuttrykk på Getz.


#187

Jepp! Den begynner ca 27. Og jeg fikk med meg de skeive, småsure - og samtidig veldig selvbevisste - blikkene til Getz litt uti den ja. Jeg vet ikke om jeg umiddelbart hadde tolket dem som sjalusi, men noe var det definitivt … Og han ser jo ikke sur ut etter at Chet har sunget, det kommer først når han tar fram trompeten og begynner å spille (og som han spiller!). Så du har sikkert rett, ja. Jaja, stakkars Getz. Sjalusi gjør vondt.


#188

For øvrig er det sånn med saksofon og undertegnede – og dette er noe jeg deler med ikke så rent få musiker–/ musikkolog-venner – at vi har et veeldig splittet forhold til det instrumentet. Det er det nyeste tilskuddet i treblåserfamilien (som du sikkert vet er saksofon et treblåseinstrument pga. at lyden skapes av ei treflis, og det at røret er i messing er underordnet), og har, som nevnt i en annen sammenheng her nylig, ry på seg for å mime den menneskelige stemme bedre enn de fleste andre instrumenter. Det er jo sant det, men: Det er i vår verden (min og mine medsammensvornes verden) til enhver tid kun noen ganske få personer på planeten som har gyldig sertifikat på saksofon. Lite er fetere når rett person trakterer krumpipa, men lite er også mer enerverende enn sax-spelling med feil type tone, dvs. breking, eller “17. mai-blåse”, som vi gjerne kaller slike ulyder på fagspråket. Mitt kroneksempel på forferdelig tone i saksen er Clarence “Big Man” Clemmons, som spilte i Bruce Springsteens E-Street Band til han døde for et par år siden. Helt jævlig. Best i dag tror jeg må være Chris Potter, det er altså en otherworldly fingerspitzgefühl og en så knusktørr og skremmende kontrollert tone, og en teknisk vituositet som knapt har eksistert før Potter. Jeg var og hørte ham med eget band på Victoria for få år siden, og hele sax-Norge sto der og plukka hakene sine opp fra gulvet med jevne mellomrom. Typisk nok for en sann mester den mest beskjedne og lite kravstore hverdagsfyren også.


#189

2 x Chris Potter med fantastiske Alina Engibaryan og primus motor Michael League, bass & arr, og Kendrick Scott, trommer:


#190

VELDIG vakkert!!! :sparkles:


#191

:+1: Ja, du kunne jo prøvd å påstå annet, men jeg har hittil ikke møtt noen som ikke skjønner at Alina er et supertalent og har noe å by på utover det vanlige, uansett om folk er jazzhuer eller ei. Alina tar alle med storm! Potter sitter litt lenger inne for noen, men jeg har frelst noen på ham via disse tingene med russiskfødte Frk. Engibaryan.


#192

Det visste jeg ikke. Jeg kan ikke så mye om musikk, vet bare hva jeg liker (som er ganske mye forskjellig). Jeg var i et miljø som veldig ung der de fleste var musikere, og noen av dem snakket ikke om annet enn musikk og musikkteori, men det er visst ikke så mye som har festet seg av det som ble sagt. Apropos sjalusi - misunnelse er vel sjalusiens lysegrønne tvilling: Jeg misunte noen av dem deres bunnsolide overbevisning om at de holdt på med det aller viktigste man kan gjøre her i verden og at det de gjorde - eller musikk da - var selve MENINGEN med livet. Med tre streker under. Og på en måte trodde jeg dem, selv om det ikke var min vei. Jeg måtte etter hvert trekke meg litt ut for å forsøke å finne min egen sfære av mening, men en slik overbevisning om at jeg har funnet den, har jeg sjelden og bare i glimt.


#193

“I begynnelsen var ordet tonen”. Proff musiker med det som levebrød ble jeg aldri, men musikk er så nær opptil meningen man kan komme, utover det i seg selv å være til, elske – og bli elsket, i beste fall.


#194

Jeg har en mistanke om at det der kan stemme.
Amen og godnatta!


#195

G’natt!





#196

Von Braun har Salme 19 på gravsteinen sin.
Himmelen kunngjør Guds ære, hvelvingen forteller hva hans hender har gjort.


#197

Akkurat - det er godt illustret her. Legg merke til størrelsen på jorda.
NASA:


og Kinas versjon:

#198

#199

Gosj! Vanligvis synes jeg det kan være morsomt med ironi på gravsteiner (spesielt når det var avdødes ønske), men akkurat den der var vel over the top.

Her er noen langt mindre groteske eksempler: https://www.ranker.com/list/funny-tombstones/anabel-conner


#200

Det var nok helt alvorlig ment. Se på månebildene.