Nyheter MDTV Forum Om Doner

Identitetspolitikken – en fiende av arbeiderklassen


#1

Originalt publisert på https://steigan.no/2018/08/identitetspolitikken-en-fiende-av-arbeiderklassen/

Nyhetssjef i Klassekampen Mímir Kristjánsson (MK) skriver i en bredt oppslått artikkel 29. august 2018 om den såkalte identitetspolitikken under tittelen Identitetskrisa. MK har latt seg inspirere av den amerikanske statsviteren Francis Fukuyama og hans artikkel Against Identity Politics The New Tribalism and the Crisis of Democracy. Det er ikke godt å vite hvorfor man…


#2

«I ytterste konsekvens risikerer identitetspolitikken å splitte oss opp i sju milliarder identiteter.»

Bra artikkel. Nasjonalstaten er jo en identitet/gruppering som har eller man prøver på å rasere big time… Er det klokt?


#3

Selv har jeg funnet tilbake til min identitet som dahlitt, og vil vie resten av mitt liv til å kjempe for engene etter grenda mi, som nå har blitt engeklippet og ikke lenger kan fly. De som ikke er med meg er mot meg!

-Norge - fra bedehusland til kjøpesenterland


#4

Bygdis, heter det. :slight_smile:


#5

Jeg vil hevde at dette er en naturlig konsekvens av mangelfull identitets-utvikling, noe vi i hovedsak kan takke heldags-barnehagen for. Det er ikke mulig for noen ansatt der å ta over foreldrenes rolle, hvis de ikke vil adoptere ungen. Særlig er de tre første årene kritisk, og jeg antar at dette vil bli et økende problem etter som stadig færre tilbringer oppveksten i stabile omgivelser. Jeg må innrømme at jeg ble skremt, etter å ha lært hva vi vet om dette - samtidig som det manifesterte seg foran øynene på meg - i form av studenter.
Slik vi vet at kjønnsidentitet utvikles like mye gjennom negasjon - at du ser på representanter av det annet kjønn og vet du ikke tilhører dem, som identifikasjon med ditt eget.
At dette blir iverksatt samtidig som det offentlige rom blir fylt til randen av reklame, som lever av å selge identiteter, er vel knapt tilfeldig.


#6

7 milliarder indentiteter - det er hva Ayn Rand og LIbertarianismen ønsker. Det finnes ikke noe kollektiv, sier hun, det er bare individer.

Dette var nok ett argument mot den forferdelige Statismen, og for det private initiativ i alt.
Jeg synes det ser mest ut som ett splitt og hersk argument.
I hvertfall er styringen klar, den tilhører den private corporasjon.


#7

‘Tenk om det var det som var hensikten?’

Altså… det er et brett emne men i denne settingen.

Identiteter er et vanskelig emne men klart er at vi alle er sauer;). Mer eller mindre.

Det er noe som har blitt brukt og brukes idag før å kontrollere lands befolkninger eksempelvis.

‘mangelfull identitets-utvikling’ er jo en globalisering religion konsekvens som du reflekterer over.

‘Sammen er vi sterke!’ og det er ikke populært hos ulike grupperingar helt klart som artikkelen tar opp.

Men det er bare å lese artikkelen flere ganger å fundere. Mange poenger der…


#8

“Engeklippet”, faktisk. Godt ord, om ikke annet! :shamrock:


#9

Det gjør det. :slightly_smiling_face: Men “bygdis” blir i økende grad en hedersbetegnelse, hva man knapt kan si om f.eks. “bykis”. I hvert fall dersom bykisen selv har gjort noe aktivt med sitt image for å fremstå som bykis, ikke bare uforskyldt vokst opp i en by. “Trend-urbanisse”, heter det vel strengt talt da. Må dóg ikke forveksles med, eller forkortes til “turbanisse”, som er noe enda et par hakk lenger unna bygdisen.


#10

Jeg forstår selvfølgelig det fatale for en klasse eller et segment av en befolkning i å ikke lenger være i stand til å oppleve seg som nettopp en klasse med felles sak, med den solidaritetens kraft dette alene kan gi denne klassen i bestrebelsene på å erobre og beholde så gode kår som mulig for sine i utgangspunktet mindre privilgerte liv som de priviligertes arbeidskraft.

Og det å prøve å snakke til et miljø av kommunister og tilliggende særligheter om en individualismens og identitets-valgfrihetens velsignelse, er derfor neppe noe som høster spesielt mye forståelse eller anerkjennelse.

Men se 50-60 år tilbake, frem til da var folk flest stort sett fullstendig bastet og bundet til den rollen og identiteten de ble antatt å være født til, enten man opplevde dette som uproblematisk og trygt, eller som et fengsel. Og dette helt rigide kravet om å kjenne sin plass og ikke oppvise særlig mye tilbøyelighet til opprør mot sin tildelte identitet, ble håndhevet like strengt av ens egen klasse/ familie/ sosiale omgivelser, som av den overklassen som i stor grad la premissene for alles mulige identitet. Paradigmeskiftet som gjerne kalles 60-tallsrevolusjonen eller 68-revolusjonen, var faktisk en stor velsignelse for et betydelig antall mennesker og deres ettertidige ekvivalenter, som hele livet ville vansmektet som dyr i bur, skulle det gamle, stivbeinte og patriarkalske ikke-identitets-regimet ha vært ført videre uten oppmyking.

Denne grunnfestede mangelen på sans og respekt, i det hele tatt et våkent blikk for individet som størrelse overhodet, mener jeg bestemt er en av den klassekamp-fokuserte ideologiens achilleshæler, og noe som alltid vil lukke døra for et stort antall individer som frykter trangboddheten og klamheten i et kommunistisk idealsamfunn, der kun samfunnsorganismen, maurtua, er den relevante og anerkjente størrelse, mer enn det meste annet. Selv kan jeg jo knapt delta i et demonstrasjonstog for ting jeg tror på og mener er viktig, uten samtidig å føle på et dypt ubehag ved å være på innsiden av en masse med felles, synkroniserte gester, skritt og pulsslag. Det er noe grunnleggende totalitært og menneskefiendtlig ved denne voldsomme fascinasjonen for, og viljen til å fremelske - gjerne vedta - den store, anti-individuelle, homogene massen, samfunnskroppen, som alltid handler og løfter (og formodentlig tenker og føler) i stolt flokk, og der selvfølgelig spillerom for individets ukrenkelige frihet, og f.eks. anledning til å iscenesette seg selv, er fullstendig fraværende.

Dersom ikke den ekte, hardcore venstresiden snart tar dette innover seg, og utvikler sine idealer og mål i kompromisset og spenningsfeltet mellom individ og samfunn som grunnstørrelser, vil den aldri mer klare å favne bredt nok til å ha en snøballs sjans i fyrkjelleren for å få til noe som helst av format, og vesens-likheten med andre totalitære, og alltid i siste instans/ siste fase inhumane, fascistiske ideologier vil være umulig for de fleste å ignorere.

Ps:
Dersom de bolde klassekrigere mot formodning faktisk ser dette problemet, men forlengst har finregnet på saken og kommet til at individets status og frihet er en vakker tanke, men dessverre ikke noe vi på noen måte har råd til, skal det bli noen suksessfull klassekamp - altså at i valget mellom pose og sekk kan vi ikke få begge, og velger vi feil (velger pose i stedet for sekk), får vi ingen av delene; det finnes bare sekk - så bare si det til meg rett ut at det er sånn det er. Dersom dette er ståa, kan i hvert fall jeg trygt konstatere at det kan være knekkende likegyldig om arbeiderklassen, inkl. meg sjæl, som egentlig er en født aristokrat og selvvalgt anarkist, undertrykkes av kappitalistsvina, eller av seg selv og en ideologi uten lengsler eller større ambisjoner enn selv å få svinge pisken over egen rygg.

“if I can’t dance, it’s not my revolution”, som bestemor Emma pleide å si.


#11

Det er visstnok en forkortelse for bygdedyret


#12

Åh. Den bygdisen. Janei, det er vel mer de som ikke er med Holmstad, men mot, som utgjør neo-bygdedyret i så fall.

Mine assosiasjoner gikk i en litt annen og kulere retning; med bygdis så jeg for meg en sjølberga, praktisk og overlevelsesdyktig tradisjonsbærer, sånne uutgrunnelige og sterke folk det finnes noen av i indre Telemark, som jeg kan sverge på i sin tid hugget seg selv ut av det fjellet eller den furua de kommer fra på rein trass. Dét, pluss noen freidige og fremoverlente gener etter Peer Gynt.