Nyheter MDTV Forum Om Doner

Erik Byes Store tanke

Originalt publisert på https://steigan.no/2018/08/erik-byes-store-tanke/

Av Bjarne Berg Wig. – ”Det finnes en melodi i et hvert menneske. Å fremelske den er å arbeide for kultur”. Dette var Erik Byes Store Tanke. Å fremelske talentet, drømmen, musikken i oss. Og be om kurs mot Landet Som Skal-Bli. Erik Bye var alltid tilstede i min barndom og oppvekst. Han var oppdrager,…

6 Likes

Fra dokumentaren Giganten:


Om å bli bombet


Om politikere

2 Likes

Jeg satser på dette:

Den form for håp og tro på et gudsrike der alt er så paradisisk, og derfor så langt unna vår nåværende tilstand – egentlig naturstridig, slik vi kjenner naturen inkl. oss selv (og derfor utvilsomt mirakuløst og av høyere makter), enten det predikes å skulle etableres her på jorda eller noe annet sted, er jeg overhodet ikke i stand til å dele. Det hadde muligens beriket tilværelsen å være i stand til det, men det er for meg altså helt klin umulig.

Derimot tror jeg på at mennesket har et potensiale for større både indre og mellommenneskelig fred og harmoni, og ikke minst en sterkere opplevelse av samhørighet med den levende jordas mange aspekter, med den økte ydmykhet og respekt for livet det kan innebære, enn hva som nå er den typiske tilstand for et flertall i verden.

Jeg har sagt det før, Jesus fra Nasareth skal ha sagt det lenge før meg, og jeg sier det igjen:

Guds rike er inne i dere.

2 Likes
2 Likes

Interessant det du sier der om Jesus at han sa : ‘Guds rike er inne i dere’…
Det er jo bare Jesus som sier dette .
De andre abrahamittene venter jo en militær verdensleder ala Muhammed.
Hvis Muhammed var jøde hadde jo han vært perfekt messias for dem , men de venter jo en fra Davids røtter…

Jeg tror at de judea-kristne får vente lenge på at jødene skal akseptere Jesus.
Han stemmer rett og slett ikke med deres bilde av en messias nettopp på grunn av det du sier der !

Kan det være naturstridig og inne i oss på samme tid? Det er skrevet i hjertene våre sies det også i Bibelen, og det var akkurat slik for meg.

Det er vel selfie-generasjonen som dominerer journalistikken nå. Bye og Steigan er fra før den tid. Heldigvis har vi fremdeles Steigan. Deretter går Norge i svart!

3 Likes

Erik Bye var et gedigent ikon i det norske landskapet generelt.
I dagens norske Lamestream media er det knapt noen som engang rekker ham til anklene.
Bjarne Berg Wig’s artikkel understreker den verdien dette unike mennesket hadde - for en hel nasjon!

(Som relativt ung sjømann, husker jeg spesielt lesingen av Erik Bye’s bok “Munnspill under åpen himmel” [der han beskrev sitt liv som vagabond i Amerika].
Min avdøde pappa (tidligere hvalfanger, senere utenriksseiler), hadde en spesiell melodi som betydde mye for ham, - jeg tror du må ha hatt personlig befatning med sjøens liv for å fullt ut forstå hva som ligger ‘mellom linjene’ i denne visa) . . . . . . . .

2 Likes

Nei. Jeg tror definitivt ikke den versjonen av et paradis på jorda dere snakker om, er noe vi har inni oss – skjønt, hvis det finnes noe sted, så må det vel forsåvidt være akkurat der; i fantasien inni dem som tror på det. Det blir dóg ikke helt det samme, og gjør ikke nytten som en ny og paradisisk, felles opplevd virkelighet.

Og det samme er det sånn sett en del utpreget relativistisk anlagte folk som mener at man kan si om alt annet også; “there’s nothing out there, it’s all in the mind”, som det heter der i gården. Og gjerne med tillegget “– there’s not even an “out there” out there”. Jeg vet godt at og hvordan man kan komme til en slik konklusjon hvis man tenker langs en viss linje, men jeg mener at også dette er feil, da. Den tar utgangspunkt i en altfor begrenset modell av virkeligheten, og denne viser seg noe overraskende, ved en nærmere sjekk, å være en variant av materialistisk determinisme – den samme, velkjente som samtiden i stor grad, men med bare måtelig hell, for tiden har som dominerende ledestjerne for fortolkning av verden. Jesus’ ord om at vi kan finne guds rike inni oss, har jeg flere tolkninger av som jeg liker å tro er relevante, og som ikke utelukker hverandre. Men det er nok ikke akkurat det guds rike du peker mot, med veganske løver og det hele, jeg ser for meg.

En dag er jeg i beste fall kanskje noe nærmere en slags evne til å formidle i ord, ord som gir mening for flere enn de som vet det fra før, hvordan dette med gud, ånd, intellekt, følelser, liv, materie, vilje og konseptene indre versus ytre egentlig henger ihop, alt ihop. Men jeg tviler. Min erfaring så langt – og jeg har i all beskjedenhet ofte dradd’n ganske langt mht. å løsne fortøyningene og legge ut på de eksistensielle erfaringers hav uten kart og kompass, er at det ligger bakenfor språket; det kan ikke uttrykkes språklig. Og alt jeg har lest av filosofiske, esoteriske, mystiske og religiøse tekster, europeiske, indiske, øst-asiatiske, rubbet, bekrefter i all sin ordrikdom alltid dette; alt roterer rundt grøten, sirkler den inn, men kommer ikke helt innpå.

For øvrig nok en av moderne, materialistisk determinismes store, erkjennelsesmessige brølere, at det hevdes at intet kan tenkes eller vites bak eller før språket, at vi tenker med ordene og ikke kan tenke uten dem. Intet kunne være mer feil.

1 Like

Herlig, befriende å lese dine dype ateistiske betraktninger. Imens de andre hadde barnetro, var jeg en ung agnostiker og etter nøye vurdering har jeg mer tro på det «tomme intet» enn hvilket som helst paradis. Kroppen resirkuleres kun som fjernvarme eller langtidskompostering og skal du føre noe videre må du få barn og skrive ned tankene dine!

2 Likes

Takk. Jeg meldte meg ut av den norske kirke (ved personlig fremmøte og etter en relativt absurd diskusjon med en motvillig prelat på det lokale prestekontoret) på 15 års-dagen min, en gang for rundt regnet en halv evighet siden. Det var ved fylte 15 år man fikk juridisk myndighet å gjøre dette helt på egen hånd. Kanskje det er sånn enda. Jeg hadde i hvert fall ingen tid å miste når det gjaldt å slippe å være ufrivillig medlem av en klubb hvis formål og dogmebaserte virkelighetsoppfatning jeg nok foraktet og spottet enda mer ivrig og giftig den gangen enn i dag.

For kroppens del bør dette være hevet over enhver tvil. Hva angår det dypere, immaterielle aspektet ved all væren, er det utvilsomt fler i verden som bekjenner seg til en eller annen form for tro på en personlig sjel, og at denne eksisterer som annen og mer varig form for liv etter det fysiske livet, og/ eller i fasene mellom en antatt rekke av fysiske liv, enn det er som ikke tror på noe i den retning, men kun på dette tomme intet – som naturligvis ingen i så fall egentlig erfarer, iom. at det erfarende subjektet er det som da har opphørt å eksistere.

Uten at jeg vil drømme om å hevde at noe i seg selv blir riktig eller mer sannsynlig av at mange eller et flertall tror på det – kanskje snarere tvert imot (ja, dere leste riktig, fordømrade saueflokk), så mener jeg det er temmelig utvetydig godtgjort, også via naturvitenskapelig metode (som på dette feltet, til en viss forlegen forbløffelse, på et tidspunkt møtte seg selv i døra i munter passiar i følge med erkemotstanderen), at det er det materielle som springer ut av, og er en manifestasjon av et bakenforliggende, ikke-materielt nivå av væren, energi, vilje; av verden som helhet, og ikke omvendt, slik den materielle determinismen hevder; at alt vi opplever som abstrakt, åndelig, sjelelig eller på annen måte som å være av ikke-materiell natur, tross alt kun er subtile funksjoner av det materielle, og at det at vi selv opplever oss som så totalt lukket inne på livstid i denne tilstanden av pseudo-opplevd ikke-materialitet, det at vi kanskje ikke klarer annet enn å tro/ tenke at dennevære mer reéll enn til å kunne reduseres til kun en funksjon av noe annet, ikke endrer på dette påståtte faktum.

Jeg har fått det bestemte inntrykket at den materielle determinismen her er regelrett akterutseilt og snakker mot bedre vitende (dessuten “vet” jeg personlig at det er sånn – uten krav på å bli tatt veldig alvorlig på dette punktet av andre mennesker). Dessverre uten i farta å huske hvilken betydelig tenker som formulerte omtrent følgende om en interessant konklusjon man kan trekke av moderne partikkel– og kvantefysikks resultater (men det var en blant folk som, eller i klasse med f.eks. Bertrand Russell, Arthur Koestler eller Stephen Hawking), er dette en helt avgjørende innsikt:

Ved en grundig, vitenskapelig metodisk basert undersøkelse av materiens innerste byggesteiner, viser det seg at disse byggesteinene ikke selv er av materiell natur, men bedre kan beskrives som å ligne mer på en tanke eller en drøm, enn på en fysisk “ting”.

Og i dette bildet kan selvfølgelig ikke noen utelukke at virkeligheten inkluderer udødelige sjeler og rent ikke-materielle livsformer som har, er og opplever en form for bevissthet om seg selv og verden for øvrig. Og uansett burde det være et konsept interessant og erkjennelsesmessig dramatisk nok for de fleste til å bruke tid på å tenke over og ta ordentlig inn over seg. Det er et mulig og derfor anbefalt første skritt på vei mot en dypere forståelse av oss selv og “alt som er og alt som ikke er”.

Men for ikke å legge alle gjøkeggene i det samme reiret, og med tanken på det fjernvarmeanlegget ditt som en mulig siste, altruistisk etappe friskt i minne, har jeg derfor også nettopp skrevet ned disse tankene – og unger, ormeyngel, har jeg heldigvis skaffet meg for forlengst. Her skal vi for kølsvarte ikke overlate mye til tilfeldighetene. Makan.

1 Like

Gud må erfares for å bli virkelighet. Noe du nok foreløbig ikke har gjordt.

1 Like

Det blir nesten garantert lettere å oppfatte det på den måten da, ja. Men helt nødvendig for å tro er det tydeligvis allikevel ikke, for jeg kjenner flere som sier de tror, men som ikke har erfart Gud direkte. Og det har jeg både deres egne forsikringer om, samt at dette virker å være i overbevisende samsvar med hvordan jeg oppfatter at de føler, tenker og lever i det store og hele, altså uten Guds nærvær eller hjelpende og beskyttende hånd i tilværelsen.

Men Ludvig, nå skal du bare høre her, her kommer nok et tilfelle av den helt store, eksistensielle urettferdigheten inn – og dette er det dessverre temmelig vanskelig, enn si umulig for meg å formulere særlig mye mindre mystisk eller tilsynelatende selvmotsigende enn som følger:

Jeg, en ikke-troende, opplever så sterkt og så jevnt og trutt eksistensen av av et “guddommelig prinsipp” i hverdagen, manifestert som både veiledning og belønning og sk. instant karma, at hadde jeg hatt en eneste klassisk, religiøst anlagt fiber i kroppen, måtte jeg omgående ha erklært meg dypt troende og tilbragt minst halve døgnet med å utrope takksigelser. Jeg gjør da også det siste, men sparer en del tid ved å gjøre det i form av en lett trigget takknemlighetsfølelse for alt som går bra og er bra, tross alle mine kompetente bestrebelser på å rote tingene grundig til.

Det er såpass sterkt at jeg pleier å formulere det som at “jeg er kanskje ikke så flink til å tro på Gud, men langt viktigere er det at Gud, til tross for min standhaftige motstand, allikevel ser ut til å ha stor tro på meg, for han tar jo faktisk helt usannsynlig godt vare på meg, så lenge jeg selv bare løfter en finger eller to for å prøve å være et brukbart menneske! Og det helt uten at det virker som om dette noe asymmetriske forholdet oss i mellom plager Gud det aller minste!”

Men dette trenger jeg neppe å prøve å forklare en troende. Du får sikkert enda mer hjelp du, du som tror sånn som man skal tro.

1 Like

aford (Off-topic);

Mitt personlige medlemskap i ‘the Flock of Lambs’ skjedde i en relativt moden alder av 18.
Forut for dette, har jeg, fra jeg var 13 - 14 år gammel - og fram til i skrivende stund - forholdt meg til den status quo som kontinuerlig har fulgt min ferd over planetens overflate - [også etter kontakt med allehånde stedegne eksistensielle oppfatninger], nemlig;

"There exists not one religion that survives the two words “PROVE IT!

Alt annet forekommer meg å ha en emmen bismak av kvasifilosofiske stakkarsligheter, som i realiteten ikke tjener som annet enn mental ‘fyllmasse’ [re. ‘Fugeskum’], og i et større perspektiv - relativt uintressant.

  • Makelaust . . . . . . .

aford: Det er uttvilsomt mange veier til gudstro. Men det er bare en vei til gudsvisshet og det er erfaring umiddelbart fulgt av erkjennelse. En totalopplevelse de gamle mystikere kalte “Extatica Mystica”

Kanskje er du i selskap med Mesteren når han ofte sier: “Min time er ennu ikke inne”?

1 Like

Ja, kanskje.

Eller kanskje min time har vært inne en stund allerede, men så er jeg en fordømt tosk og stabukk og striesekk som hele livet har lagt så mye energi og innsats i å ikke skulle dit hen, at jeg for kølsvarte – selv , med alle bortforklaringsforsøk fallende patetisk som stein til marken på sin egen urimelighet for alle med noe mer egnet enn gammel, skjemt fiskekabarét å se med inni øyenhulene sine – ikke vil vedkjenne meg noe Extatica Mystica, om jeg så brant fingra på det og det lyste så blendende sterkt at jeg ikke fikk sove om natta. “Gud…? N-nei … ha-han har vi I-I-IKKE sett!”, liksom.

Gud veit – det er neimen ikke godt å si. Snarere sitter det, som du skjønner, usedvanlig langt inne. Hadde hun/ han/ hen/ denna ikke hatt guddommelig humor og en engels tålmodighet og vel så det, er det heller ikke godt å si hvordan og hvor dette ville kommet til å ende, men man tror kanskje det ikke ender der heller.

Ei spinnvill og ofte litt ustø dame, men fjellstø reglesmed jeg alltid har trodd veldig på, var Inger Hagerup. Også tror jeg bestemt at Inger Hagerup likte veldig godt å være en gåte – være mørk og mystisk, så og si:

Jeg%20tror%20h%3D600%20crop

Bedre blir det for kølsvarte knapt. Flinke damen.

3 Likes

aford: Her var det mye selvransakelse slik du velger å presentere deg. (Om enn en smule koketterende i formen? :wink:)
Selvransakelsens nådegave, erkjennelsen av ens karakter og menneskenatur, hvem man er blitt i denne verden opptrer som regel i de første faser av en mer dyptgripende metanoia.

1 Like

Kokettering, indeed.:+1: Det dyrkes faktisk aktivt, og det er en veldig typisk meg-ting – også muntlig, og gir etter egen oppfatning et mer detaljert, sammensatt og ikke minst ærlig og riktig bilde av hvem jeg er. Jeg måtte nok anstrengt meg mer for å la være, enn jeg må for at ting skal få nettopp den formen de ofte får av meg, med kokettering og alt.

At det i denne koketteringen også ligger et aspekt av å være et polstrende lag mot ubehaget ved det nakne og uforstilte, er også helt sikkert.

Men, og forsøksvis helt ærlig: Det er egentlig aller mest et fenomen som speiler en humor som er sentral for meg, både i alle livets krongler og på flatmark, og ikke minst den smule ironiske selvdistanse jeg absolutt ikke kunne levd særlig godt uten evne til. Det er sånn jeg er 24/7, og måten jeg skriver på ligger svært nært opptil måten jeg snakker på, rett og slett. Og det å evt. skulle prøve å redegjøre for noe så paradoksalt, og for meg selv rimelig absurd som tvil om tvilen, en 50/50 miks av takknemlige, hhv. irriterte henvendelser til en litt innpåsliten gud jeg ikke tror på, eller det å VÆRE i stand til å se klart muligheten for at jeg med denne motstanden skyggebokser mot meg selv i mørket så jeg får både blåveis og sprukket leppe, men så langt IKKE i stand til å bare la være med det, uten å gi det et tjukt strøk med både kokettering og humor, ville jeg finne helt naturstridig, og en helt reéll og ganske vesentlig side ved hvordan det oppleves og gjennomleves av meg selv ville gått tapt uten et språk som kan formidle denne siden. Og det språket er i stor grad nettopp koketteringen – hva annet kan man gjøre når noe er for drøyt og komplett absurd til at jeg i det hele tatt kunne forsøkt å håndtere det med gravalvor og det bekymringspotensialet som utvilsomt finnes i det å ha både språk og forstand, men ikke begripe et kvidder av seg selv og livet når alt kommer til alt, dóg allikevel ha tilstrekkelig undring, humor, selvdistanse og sportsånd til å finne dette paradokset overveiende svært morsomt, og nok en fin ting å leke med i tilværelsen.

Men det er klart det ligger en kjerne i det jeg skrev av helt oppriktig selvransakelse, og ikke minst av en undring så stor og intens at jeg ikke alltid vet riktig hvor jeg skal gjøre av den. Var det ikke slik, ville det neppe være hverken leseverdig eller skriveverdig. Og det er jo da helt klart meningen, et klart ønske fra min side, at det ikke skal være så mye tvil om akkurat det, også selv om det er et tjukt, genuint, ærlig og inneforstått lag eller to av kokettering, selvironi og boblende, frydefull galskap utapå. Det er ikke pynt, det er en del av virkeligheten min det også, så det må med. Men jeg er jo derfor glad du er en god leser, og forstår at det ligger et alvor under all fleipen og leken. Ellers hadde jeg bare måttet slå fast at vi hadde en kommunikasjonssvikt gående, og at den nødvendigvis måtte hatt sin årsak i dårlig skjønn fra min side mht. valg av ord. Riktignok er temaet i seg selv selvfølgelig egnet til å medføre kommunikasjonsproblemer uansett, såpass vagt, paradoksalt og i hvert fall tilsynelatende irrasjonelt som det utvilsomt tross alt er. Men det er jo bl.a. nettopp sånne kneiker jeg liker å ta mål av meg til å være litt god til å få kjerra over, da. Om du hadde lest meg særlig annerledes enn du gjorde, hadde det bare betydd at jeg mislyktes i dette forsettet.

Edit:

Jeg tror jeg får gjøre en av mine favorittsitat-produsenters ord til mine egne her, det var østerrikske Karl Kraus som kom frem til følgende selverkjennelse:

“Kun over andres språk er jeg herre og mester. Mitt eget gjør med meg nøyaktig hva det vil.”

1 Like

aford: «- - - det ligger et alvor under all fleipen og leken.»_

Det var vel det jeg tillot meg å antyde ja. Men for all del! Jeg hadde da virkelig hverken forventninger om eller noe ønske om å gjenfinne deg hensunket i anger og bot med et sønderknust hjerte! Skulle bare mangle!

1 Like