Til å begynne med var det greit med lockdown nummer tre. Det var greit fordi de rike ikke ble rammet. Media skrev ikke noe negativt om restriksjonene, for mediefolk ble ikke rammet. Politikere og byråkrater ble ikke rammet. De rikeste tjente seg rikere, og bankfolk og finansfyrster hadde gode dager. Den farmasøytiske industrien hadde rekordomsetning, og produsenter av antibac og munnbind hadde aldri tjent så mye penger.
Men så skjedde det noe. En kjedereaksjon kom til syne. Konkursene i flybransjen, i reiselivet, i hotell- og restaurantbransjen, begynte å få konsekvenser også i resten av økonomien. Det ble uro på børsene, og noen av de største bankene begynte å slite. Privatpersoners gjeld hadde vokst til astronomiske nivåer, og bankene hadde drevet med kjøp og salg av denne gjelden. De hadde lagd strukturerte spareprodukter og andre finansinstrumenter av den. Derivatmarkedet vaklet. Store investorer mistet tillit til statsobligasjoner og aksjer, og søkte en trygg havn i kryptovaluta. Det ble en rekke store krakk på børsene. Nasjoner hadde tatt opp gigantiske kriselån hos Det Internasjonale Pengefonget, for å betjene de skyhøye sosialutgiftene massearbeidsledigheten hadde resultert i. Nå ble disse kriselånene misligholdt, og landene ble satt under administrasjon av IMF og Verdensbanken. World Debt Reset Program ble presentert for offentligheten, og privatpersoner fikk tilbud om gjeldssanering, mot at de frasa seg all rett til å ha private eiendeler. Folks eiendom ble beslaglagt av den internasjonale storkapitalen. I Norge ble millioner av kubikkmeter bygningsmasse revet på kort tid, for å gjøre plass til asylmottak, testfasiliteter og karanteneleire. Mange fikk bivirkninger av vaksinene, bivirkningene ble omtalt som «covid-21», og ble brukt til å legitimere flere og strengere restriksjoner.